Til Roma på et år!

Etter én uke har Førstekvinne til Roma fått nytt navn! :-) Til Roma på et år holder i massevis. Dette blir tøft! Vi kommer selvsagt fremdeles til å kåre en absolutt vinner, men klarer vi dette er vi vinnere alle sammen!

Etter den første uken er min status slik som dette:

Mandag: 8 670 skritt
Tirsdag: 5 224skritt
Onsdag: 3 483 skritt (ikke veeldig bra...)
Torsdag: 7 130 skritt
Fredag: 5 235 skritt
Lørdag: 2 173 (fryktelig langt fra de 11 tusen ett-eller-annet...)
Søndag: 15 434 (yes, yes, fantastisk bra!!)

Jeg har altså slitt litt. I dag har jeg tatt litt igjen med en laaang joggetur etter å ha lest i et I form fra i sommer som lå uåpnet under stuebordet (sier litt om hvor ofte jeg rydder under der) hvor det sto at kroppen vår sier stopp lenge før det er nødvendig. Den er litt sånn som forsiktige bilkjørere som helst vil fylle på halv tank i tilfelle det er langt til neste bensinstasjon. Hjernen din sier altså fra om at nå er du søkk sliten og det er umilig å flytte seg et skritt lengre lenge før det faktisk har begynt å hope seg opp melkesyre i musklene og lenge før noe annet fysisk skulle tilsi at du ikke kan gå mer. Så jeg tenkte jeg skulle teste. Jeg har ikke løpt så langt siden i sommer og tok med mobiltelefon i tilfelle jeg ikke skulle klare å komme meg hjem. Men det gikk. Jeg brukte 1 time og 45 minutter på 15 kilometer (som altså nesten perfekt tilsvarte 15 tusen skritt) som er 15 minutter mer enn bestetiden min, men jeg er så fornøyd med at jeg klarte å komme meg helt hjem at jeg skal bare sitte her og nyte det i kveld...:-)

Men når det gjelder de andre dagene... Noe kan jeg skylde på kulda. Det er en god unnskyldning så lenge jeg beviser det til sommeren med å ta det igjen. Noe skylder jeg på at jeg har ganske mange nyttårsforsetter, og et av dem er å lese gjennom pensum (jeg har eksamen i mai, etterutdannelse i ledelse med fokus på påvirkning og motivasjon i år) raskere enn i fjor, og det begynner å haste...

Ellers er det helt klart at jeg må begynne å gå tur hvis jeg skal klare det, eller jeg må begynne å gå av på et trikkestopp tildligere på vei til jobb/på vei hjem til jobb.

Hvordan er det med dere?

Nyttårsforsetter

Klarte du målene din i fjor? Ikke jeg heller. Jeg er verken tynnere eller vakrere enn jeg var i fjor på denne tiden. Hva var det som gikk galt? Egentlig hadde jeg ikke noe håp om å bli vakrere, men jeg hadde et håp både om å bli tynnere og sunnere. Stort sett går forsetter galt fordi de er for vage, de mangler delmål og vi har ingen planer for hva vi skal gjøre når motstanden kommer - for det gjør den. Jentene mine har som nyttårsforsetter at de skal kose seg mer. Det er enkle forsetter for de trenger ikke gjøre noe for å lykkes, men hvis du som voksen har et forsett er det mest sannsynlig noe du ikke ville gjort uansett. Altså kommer du og jeg til å møte motstand.

Min første motstand i fjor kom i form av problemer meg å løpe. Nå skal jeg opereres en gang i løpet av våren, "heise litt på stasen" som en heller ufin lege kalte det. Etter graviditeten har altså saker og ting, også kalt "stasen" falt frem eller ned om du vil, og jeg kan ikke lenger løpe uten å få vondt og måtte på do. Følgelig har jeg i stedet trent styrke et helt år. Styrke er vidunderlig trening, men du blir ikke tynn av det. Enten burde jeg derfor ha endret planen om å bli tynnere eller jeg burde hatt andre strategier enn løping - feks spinning som jeg kom i gang med en gang på høsten. Som det er nå har jeg nøyaktig like mange kilo fett på kroppen og fem ekstra kilo muskler under...

Men også spising er et felt jeg møter ...la oss kalle det utfordringer og ikke nederlag på. Der har jeg på grunn av en gammel, om enn beskjeden, spiseforstyrrelse masse erfaring. Jeg har spist til jeg gråt og så spist litt til. Go'kroppen er mitt svar og mitt bidrag til å hjelpe meg selv og andre å nå sine mål om et sunnere liv. Her får du tips til å møte utfordringene som definitivt kommer og svarene er en blanding av erfaring og forskning siden jeg faktisk studerer påvirkning - på oss selv og på andre.

Jeg kunne ha bedt deg se for deg deg selv i en vakker kropp og en liten bikini - og sannsynligheten for at du ville meldt deg på 20 uker med go'kroppen eller Førstekvinne til Roma eller begge deler, men det i seg selv ville ikke øke sjansen for at du skal lykkes. For å nå et mål om å gå til Roma i løpet av ett år må du se for deg at du går til neste busstopp og ikke velger det nærmeste hver dag, at du går en tur hver kveld og hvilken rute du skal ta. Du må se for deg utfordringene i form av regn og snø, og bestemme deg for hva du vil gjøre. I det øyeblikket utfordringen kommer trenger du å ha en plan klar - ellers blir det sofaen neste.

Skal du lykkes i å spise sunnere viser all forskning at du ikke må fokusere på det du ikke skal spise. Hvis du begynner å se for deg alle fristelsene på deli de luca som du nå skal gå rett forbi, er slaget nesten tapt. Du må begynne å se for deg skikkelig mat. Du kan gjerne planlegge å ta en annen vei der du slipper å passere seven eleven hver dag, men ikke tenk på sjokoladene du ikke kan spise, tenk på den mørke og deilige sjokoladebiten du faktisk kan spise. Du kommer sannsynligvis - som jeg - til å ha dager da du føler nesten en panikk etter trøstemat - hva spiser du da? Har du en strategi (feks en sunn kveldsmat hver dag) for ikke å bli rastløs etter mat eller kommer du til å kaste i deg en chipspose med rømmedip? Og har du en strategi for den dagen da knekkebrød og te ikke hjelper i det hele tatt? Når du bare MÅ ha noe søtt og fett og ... og hva da? Er det to (magre) pølser med ketchup og sennep og grov pasta med tomatsaus som gjør at panikken slipper taket, eller finner du mer trøst i en stor koppe varm melk med smeltet, mørk sjokolade og litt brennsterk chilli oppi? Og har du en strategi for dagen derpå? At da fortsetter du som før uten depping og uten å veie deg, men bare forsette å behandle kroppen din som noe fint - som deg!

Mange dietter har en ferdig plan for nøyaktig hvos mye du skal spise hver dag og til hvert måltid. De virker kanskje for noen i form av et vekttap, men du lærer fint lite om deg selv og om et sunnere liv av dem, og ingen kan leve slik i det uendelige. Jeg vil at du skal bli venner med kroppen din. For mange er det skremmende å begynne å finne ut hvordan kroppen reagerer. Den kan virke umulig å temme, men kanskje er det du som må endre innstilling fra temme til å bli venner. Go'kroppen-opplegget krever litt mer refleksjon, det krever at du våger å kjenne etter - kanskje klarer du i alle fall å tenke at i 2009 er det et mål å slutte fred med min egen kropp. Kanskje er første skritt å bestemme deg for å lese go'kroppen hver uke og bli med på 20 uker og Førstekvinne til Roma, så kan du legge opp delmål etter hvert?

Vi starter altså alt i morgen - ha skritteller klart og kvitt deg med julematen i dag! I morgen begynner du å jobbe med å kjenne go'kroppen!

Førstekvinne til Roma!

Det er et nytt år med nye muligheter - noe jeg skal skrive mer om før mandag som er den dagen da nyttårsforsetter trer i kraft. En ny sjanse er for god til å rotes bort på dårlige nyttårsforsetter og eventuell fyllesyke. Men vi starter allerede nå med påmelding til konkurransen Førstekvinne til Roma. Vil du være med så heng på! Skrittellingen starter mandag!

Det er 200 mil til Roma, og vi skal gå. Det vil si at du må skaffe deg en skritteller, trofast skrive ned hver dag hvor mange skritt du har gått og sende resultatet til meg en gang i uken. Det kan du gjøre direkte som kommentar på den artikkelen jeg legger ut hver (forsøksvis) mandag eller du kan sende til meg på mail gokroppen@live.no med beskjed om hvilket brukernavn du vil ha.

Vi har valgt å sette et skritt til 50 cm. Det stemmer åpenbart ikke for noen av dere, men vi synes det er urettferdig at dere som er korte skal ha ulemper i forhold til oss som er født med lange bein. :-) Skal du rekke til Roma på et år betyr det et snitt på 10 958 skritt per dag. Det er mye, men ikke uoverkommelig, i alle fall ikke hvis du har friske bein.

Har du ikke friske bein kan du likevel være med! Skriv i kommentarfeltet eller på mail til meg om du har slitasjegikt eller bekkenløsning eller hva det måtte være, så starter vi med å regne ut et handikap som teller med annen aktivitet enn gåing etter en eller annen nøkkel som vi finner frem til når du har beskrevet problemet - men regn med å bli mye bedre i løpet av året! Husk også at dette er en gyllen anledning til å komme i gang med den fysioterapien du kanskje har trengt lenge... Det finnes også flotte øvelser og masse inspirasjon på http://www.giktforeningen.dk/ for å leve et aktivt liv med smerter og dermed mye bedre prognoser.

Gåing hjelper på kiloer, det hjelper for ryggen, for slitasjegikt og det hjelper for humøret. Mennesker er skapt for å gå. Det er så sjelden vi tenker over hva mennesker egentlig er designet for, men vi er altså designet for å gå og løpe lange strekninger, ikke for å sitte på rumpa bøyd over en skjerm. Hadde vi husket å streife mer hadde vi hatt mer fred i sjelden og en kropp som fungerte bedre. Gåing er ikke et slit, det skaper ikke stress, det bedrer stress og fjerner slit. Det går absolutt an å gå inn i en konkurranse med en følelse av stress etter to dager når du ligger under de forseskrevne 10 958 skrittene og etterslepet bare øker, men det går også an å se på det som en konkurranse du er med på for deg. Ikke fordi du må og absolutt ikke for meg. Fordi det er gøy å konkurrere, og fordi det er en sjanse til å gjøre deg selv en tjeneste i samme slengen. Jeg fikk høre i jula at det var ikke noe morsomt med konkurranse fordi jeg kommer til å vinne. Det er ikke sant. Jeg har det travlere enn nesten noen jeg kjenner, og jeg kommer ikke til å gi opp yogaen. Jeg trenger også et dytt for å komme i gang når jeg endelig har fri, selv om jeg allerede har oppdaget at livet er mye bedre når jeg trener og jeg prøver å fortelle det til alle. :-)

Skulle det finnes noen menn som vil være med på Førstemann til Roma så oppretter vi den klassen også. I utgangspunktet tror jeg ikke det er noen grunn til at menn skulle gå flere skritt enn kvinner om dagen, men fordi jeg vet om et par karer med konkurranseinstinkt i en klasse for seg og da oppretter vi nettop det, en klasse for seg.

Til slutt et par ord om skrittellere. Jeg har en som heter omron walking style som jeg er veldig fornøyd med. Den er i salg på apotek og helsekostforretninger. Den teller det aller meste av skritt, men ikke ting som ikke er skritt, dvs at den trenger ca tre ganske jevne skritt før den begynner å telle. Noen av de billige har den ulempen at de teller alt mulig og dessuten at de plutselig slår seg av. Noen av de mer proffe trenger opptil seks skritt før de setter i gang, go da får du ikke med all smågåing som det jo kan bli en del av. (Jeg telte en gang 1600 skritt bare i løpet av en frokost...)

Lykke til alle sammen!